På vegne av meg selv og styret overbringes herved takk til dere alle for en kraftig opplevelse som vi hadde på Grorud. Jeg så på publikum at vi gjorde det bra.
Noen hadde flaks og vant i lotteriet (det er bra vi markerer oss der også :-)). Men vår framførelse av de tre sangene var ikke basert på flaks. Snarere var det et resultat av solid mannskor-arbeid, lang venting i koronaen, tålmodig og kreativ kunstnerisk ledelse (Ketil) og ikke minst oppofrende innsats. Jeg tror vi vant konserten.
I bilen hjemover kom det noe over meg, noe som gjorde at jeg måtte stoppe på en bensinstasjon og ta noen notater. I løpet av den påfølgende kvelden, formiddagen i dag i noen pauser på jobb, har jeg ferdigstilt et lite stykke prosa som jeg herved deler med dere.
«Mannskor i utbrudd»
Vi er på Grorud. Vi er invitert på sangtreff.
Vi samles på gangen mens det foregående koret fremfører slutten på sitt program.
Vi vet alle hvorfor vi er der.
Så former vi en lang rekke og beveger oss med bestemte skritt inn i salen,
fyller opp trabulanter og scenegulv i en symmetrisk formasjon. Alle finner sin plass.
Det er stille.
Dirigenten løfter hånden og fører den ned til det første takten.
Så bryter det løs.
22 voksne karer står der og maler publikum med toner.
Vi roper til dem.
Det er ikke et vilt rop. Det har både pitch, og nerve og stramme magemuskler.
Vi støter sangfrasene ut i rommet.
Det er lungenes kraft.
Jeg hører stemmer,
min stemme er der et sted, den er bare delvis min egen, den er blandet med andre malmfulle mannsstemmer.
Vi står der, og synger, i et fellesskap, sammen.
Voksne menn med en pasjon for å synge.
Opplevelsen har vi der og da, men den slipper ikke.
Vi tar den med oss. Den styrker fellesskapet.
Vi løftes framover av dette: Et lenge innestengt ønske om å bringe sangen inn i hver frammøtt publikummer.
Kjenn på dette! Vi synger til deg !
Sangen kommer fra det fellesskapet som er vi. Det kommer fra mannskoret.
Så er det slutt.
Stillhet, men i samme stund – forløsning – applaus – glede.